Arun Dohle: Grunnleggerens søk

14 år gammel
Første gang jeg virkelig ønsket å reise til India, var jeg 14, men det var først etter at jeg var ferdig med skolen i 1993 at jeg reiste tre måneder til India for å lete etter foreldrene mine.
Jeg dro til barnehjemmet mitt, Mahila Seva Gram, der de sa at det ikke fantes noen papirer. Den eneste informasjonen jeg fikk, kom fra sykehusjournalene med opplysninger om registreringen av fødselen min og morens navn. Men adressen som sto der, var barnehjemmets!Hva kunne jeg gjøre? India var et nytt land for meg, og jeg kjente verken kulturen eller språket.Første reise til India
I 1996 reiste jeg til India igjen med daværende kjæreste, men å lete og være på ferie samtidig var rastløst. Det gikk rett og slett ikke.
Jeg gikk på nettet
I 1999 fikk jeg min første datamaskin med internett og begynte å lete etter alt jeg kunne finne om adopsjon. Til slutt fant jeg Peter F. Dodds og Bastard Nation. Det hjalp meg å rekonstruere adopsjonsprosessen nok til å forstå at frigivelsesdokumentet mitt måtte ligge et sted ved Bombay High Court.
Men jeg bodde fortsatt i Tyskland og hadde ingen mulighet til å få tilgang til papirer i India. Som voksen adoptert ble jeg først tatt varmt imot i adopsjonsmiljøet – eller rettere sagt i det man bedre kunne kalle «adoptivforeldredominerte grupper».Jeg innså fort at noe var galt. De sa at det var umulig å søke i India, at jeg ville såre moren min, at hun nå var lykkelig gift. De sa at det ikke ville finnes papirer i India, at det ikke fantes noen rettsstat, og at jeg aldri ville klare å overvinne disse hindringene.Det gjorde meg bare enda mer bestemt, helt til jeg ble kastet ut av disse støttegruppene fordi jeg fortsatte å lete.Jeg gikk på nettet
I 2001 ble trangen til å finne de opprinnelige familierøttene mine uutholdelig. Jeg var da selvstendig finansrådgiver innen salg og vant til lange arbeidsdager; noen ganger kom jeg ikke hjem før etter midnatt. Men frustrasjonen over ikke å komme videre begynte å gå ut over den psykiske og fysiske helsen min, og det gikk ut over jobben.Jeg begynte i terapi og innså fort at jeg hadde begravd følelsene mine i sju år. Da terapeuten sa til meg: «Kanskje du burde lete etter moren din», visste jeg at jeg måtte endre kurs.Jeg forsto at moren min sannsynligvis var ugift da jeg ble født, med det sosiale stigmaet det innebar, og at hun nå sannsynligvis var gift. Barnehjemmet kunne vel kontakte henne diskret? Hvis hun ikke ville ha noe med meg å gjøre, ville jeg godta det.Jeg var glad for å være adoptert og hadde en fantastisk barndom med de beste adoptivforeldrene jeg kunne ønsket meg, men det var en gnagende følelse av at noe var galt. Jeg begynte å sette meg inn i barnehandel og skandalene rundt kjøp og salg av barn i adopsjonsbransjen.En tysk adoptivmor fortalte meg at hennes eldste adoptivbarn hadde hørt at moren fortsatt levde og hadde lovet å hente henne – men i papirene sto det at moren var død! Og det kom fra Mor Teresas organisasjon, Missionaries of Charity, som jeg som barn stolt hadde skrytt av at hadde reddet meg.Samtidig diskuterte jeg med adoptivforeldre i e-postgrupper og Yahoo-grupper som det tyske «Adoptionsforum» hos ICHILD og med det amerikanske adopsjonsmiljøet, som arrangerte heritage camps og hedret de adoptertes opprinnelse.Det sto i skarp kontrast til hvordan jeg hadde vokst opp: Til tross for adoptivforeldrenes velmente forsøk på å introdusere meg for min opprinnelige kultur, avviste jeg den. Jeg ville heller være et hvitt tysk barn og forbannet det brune ansiktet i speilet.Jeg blir aktivist for adoptertes rettigheter
Senere samme år, i 2001, reiste jeg til India med mål om å løse saken på seks uker. Ikke noe problem, tenkte jeg, for en vellykket forretningsmann som meg. Og nå, nesten to tiår senere, står mange spørsmål fortsatt ubesvart. Drivkraften til å se ut over min egen adopsjon kom faktisk fra motstanden hos adoptivforeldre og ansatte i adopsjonsorganisasjoner, som ble defensive, ja aggressive, da jeg begynte å stille for mange spørsmål.Mens jeg søkte hjelp for å få svar, møtte jeg en mur av motstand fra adoptivforeldre som nektet for at det fantes problemer med adopsjon. Til og med mitt eget barnehjem, som var vennlig mot meg personlig, hevdet at de ikke kunne hjelpe. Senere innså jeg at de bevisst hadde gitt meg feil opplysninger under søket.Først da jeg møtte barnerettighetsaktivisten Gita Ramaswamy – en ledende stemme i kampanjen mot salg av barn fra lambadasamfunnet i Andhra Pradesh – forsto jeg hvordan jeg ble fratatt rettighetene mine. Hun sa til meg: «Arun, etter at du har lett så lenge etter loven: Dette er ‹loven›, og der står det at adoptivforeldrene dine har RETT til å vite hvem moren din er.»Jeg hadde i årevis løpt fra den ene instansen til den andre uten å innse at alle de etablerte aktørene i adopsjonsverdenen jeg hadde søkt hjelp hos, ga meg et helt falskt bilde. Gita Ramaswamy fikk meg til å tro at loven faktisk var på min side, og at det likevel ville være mulig å finne mine indiske familierøtter. Og ikke bare det: Hun var fast bestemt på å hjelpe meg!Å alliere meg med aktivistene i Andhra Pradesh ga meg ingen venner i adopsjonsmiljøet. Med kampanjen deres for å avsløre institusjonell barnehandel, helt opp til Indias høyesterett, skaffet vi oss mange fiender. Men det var Gita som åpnet mitt eget land for meg. Hun satte meg i kontakt med de rette menneskene, og til slutt kunne jeg anmelde barnehjemmet mitt for å ha holdt tilbake adopsjonspapirene mine.
